Ulverytternes venner

Kong Ikanors Testamente II: Øyas Hemmelighet

Ikaria er et tradisjonsrikt rike. Ikaria har bestandig vært et monarki, ledet av en konge, helt siden riket ble grunnlagt av den første kongen, Ikanor, for over 130 år siden. Ikanor var en populær konge, høyt elsket av folket for sin godhet. Det levde imidlertid en annen folkegruppe i Ikaria før kong Ikanor kom -araorene. Denne gruppen har kun få gjenlevende aner, og blodet deres er stort sett blandet med ikaniernes. Like før Ikanor ankom hadde store deler av araorene omkommet i en blodig borgerkrig. Araorene er mest kjent for deres ytterst brutale samfunn, da spesielt legenden om Gabriel, en adelsmann som ble torturert til døde på grusomste vis, og som ennå går igjen.

Ikanor fikk to tvillingsønner, og dronningen døde i barselsseng. Det oppsto tvil om hvem som var den førstefødte, og Ikanor –som var dreven i lese tegn på stjernehimmelen, forstod at det lett kunne bli konflikter mellom de to. Ikanors slekt var kjent for å ha sterke forbindelser med det overnaturlige, og før hans død laget Ikanor et testamente –som skulle sikre Ikaria eksistens for de kommende årene.

Kort tid etter kong Ikanors død, oppstod det stor splid om hvem som var den rette kongen av Ikaria. Dronningen døde momentant etter fødselen, og det var ikke mulig å få på det rene hvem som var den førstefødte. Begge prinsene gjorde krav på tronen, og etter en lengre splid, resulterte konflikten til slutt i at Ikaria ble delt i to – Dal og Fjell.

I over fem år levde dalbuene og fjellbuene adskilt – og situasjonen var preget av mistenkeliggjøring og fordommer. Kun nomadene som bodde i skogen hadde kontakt med begge sider – samt den handelsreisende Leoparden, som leverte varer til både Fjell og Dal. Leoparden er den dag i dag den klart viktigste leverandøren til Ikaria. Konflikten toppet seg da begge sider så sitt snitt til å få mektige magikere på sin side. Fra hver sin kant kom det en magiker til Fjell og en til Dal, begge ute etter å utnytte situasjonen for å sikre seg de rike mana-ressursene i Ikaria. Kampene mellom dem var så ødeleggende at store deler av befolkningen i både Dal og Fjell ble drept, og til slutt så begge sider seg nødt til å evakuere. I all hast dro prinsene med sine innerste sirkler i båt over til fastlandet (på denne tiden var man ennå ikke klar over at Ikaria ikke var en øy). Bare magikerne ble igjen, sammen med nomadene. Nomadene var også i besittelse av en viss magisk kraft, og maktet å skåne plantelivet fra ødeleggelse, men alt av dyr, mennesker, bygninger og vannkilder ble ødelagt i kampene mellom magikerne. Til slutt utslettet også de to hverandre.

Da fjellbuene og dalbuene returnerte, innså nomadene at det var nødvendig å få de stridene partene til å slutte fred, dersom ikke hele stedet skulle gå til grunne. På snedig vis fikk de arrangert et stevne hvor vinneren fikk Gabriels Horn. Gjenferdet av Gabriel har tjent som gravtjener i Kong Ikanors grav, og ved hjelp av hornet ble det mulig for kong Jan Foreneren å få den gamle kongen tilbake fra De Dødes Rike en kort stund, og få ham i tale for å løse konflikten. På denne måten ble Ikaria igjen ett rike, og siden den til har kong Jan Foreneren hersket i landet – en oppsiktsvekkende lang tid –over 70 år. Hans bror prins Ole Kristneren ble sjef for de væpnede styrkene, og levde et langt og stolt liv, men døde av en underlig sykdom like før krigsutbruddet.

Etter gjenforeningen jobbet innbyggerne i Ikaria med å bygge opp landet sitt igjen. Blant annet brukte innbyggerne noen år på å utforske øyen de bodde på, til de en dag slo fast at det slettes ikke var noen øy – men en del av fastlandet. Ikarias innbyggere oppdaget under denne utforskingen også at fjellene i Ikaria inneholdt malm og andre naturressurser som kunne utvinnes. Dette førte til at Ikaria i mange år bygde ut gruver i fjellet, og ble et rikt land på eksport av verdifulle ressurser.

En dag oppdaget at Ikarias innbyggere at de ikke var de eneste som var tilstede i fjellet. Fra den andre siden av fjellet hadde befolkningen i KAMÌL også bygget ut gruver for å utvinne den verdifulle malmen. Dette resulterte i at gruvegangene på begge sider møttes i midten av fjellet, og en stor konflikt oppstod. Konflikten om eiendomsretten til naturressursene i fjellet ble stor, og det brygget opp til krig.

Det var strategisk viktig å holde posisjoner i nærheten av gruvene, for å kunne utvinne malm til å produsere våpen. Ikaria mente det var åpenbart at KAMÌL sine gruver strakte seg langt over den avtalte grensen, og en slik grådighet var det mange som trodde kunne ha sammenheng med et ønske å ruste stort, for å kunne knuse Ikaria.

Det ble igangsatt forhandlinger, og forbud mot soldater nærmere enn hundre meter til gruvesjaktene, slik at utvinningen kunne fortsette på begge sider. Etter flere forsøk på forhandlinger –uten suksess, ble det avtalt et siste forhandlingsmøte mellom kongene personlig. Både Ikaria og KAMÌL møtte i henhold til avtalen opp med sine konger og tilhørende armè, og etter harde forhandlinger ble landene enige om en avtale. Men på veien hjem oppdaget Ikarias soldater groteske smerteskrik fra gruvene. Kamìl hadde ikke hatt meg seg alle soldatene til forhandlingsmøtet, noen hadde blitt igjen og overfalt gruvearbeiderne. På verste måte hadde samtlige gruvearbeidere fra Ikaria blitt tatt av dage av krigerne. Fredsavtalen var ikke lenger verdt pergamentet den var skrevet på –kun få timer etter at den var inngått.

Men grusomhetene i gruvene tok ikke slutt med dette. En liten gruppe soldater fra Ikaria kom seg inn i gruven for å se hva som var skjedd. Her fortalte den eneste gjenlevende – som hadde klart å gjemme seg unna, at Kamìls soldater hadde tatt med seg likene av de drepte gruvearbeiderne dypere ned i fjellet. Sporene førte videre nedover, forbi en gruvesjakt som så ut til å være sperret. De tre soldatene og den overlevende arbeideren tok seg forbi sperringen, og her fant gruppen de døde arbeiderne, så grusomt mishandlet og lemlestet at det kunne fremkalt et skrik fra selv den mest staute kriger. Men var ikke nok med dette. Sporene i bakken var ikke bare fra mennesker, men også fra et skrekkelig uhyre. Da uhyret brølte og soldatene skjønte at det var på vei mot dem, sprang de ut av gruven, og greide å redde seg i siste liten.

En spåkvinne fant senere ut at Kamìl hadde gravet så dypt at de hadde framkalt dette uhyret fra fortiden, og at uhyret med jevne mellomrom ville forsyne seg med menneskesjeler, som det lever av.

Krigen mot KAMÌL varte i 18 år, men i fjor ble det endelig inngått en våpenhvile, etter at den grusomme kong Hanores av KAMÌL døde, og hans grandfetter Vikant overtok. Vikant var en langt mer innstilt på fred enn sin forgjenger. Noe også Ikarias gamle kong Jan Foreneren var. Begge land var svekket, både med tanke på antall innbyggere og naturressurser. Noen endelig fredsavtale har imidlertid landene ikke blitt enige om, selv om Jan Foreneren har presset på for dette. Ryktene sier imidlertid at etterkommere av kong Hanores fortsatt har stor makt i KAMÌL, og at Vikants makt kun er spill for galleriet.

Om få dager markeres ettårsdagen for våpenhvilken. I den forbindelse har det blitt fortalt at KAMÌL har en forhandlingsdelegasjon som skal være på vei til Ikaria.

Den eneste som kom godt ut av det under krigen, var Leoparden – den handelsreisende som alle enten hater eller elsker. Leoparden har under hele Ikarias eksistens forsynt befolkningen med de varer de etterspør. Men ikke gratis. Leoparden har nå levd i over 200 år, og mange spekulerer i om hun kan ha overnaturlige krefter. En annen teori er at det er flere forskjellige personer som har opptredt som Leoparden, og at dette kan være noe av forklaringen på hvorfor hun dekker seg til med det spesielle Leopardskinnet.

I dag lever Ikarias innbyggere med en fremtid som er svært usikker. Landsbyen har den siste tiden blitt rammet av en pest, som har senket folketallet ytterligere. Ingen vet hva som skjer i forhold til KAMÌL, samtidig som det nærmer seg ettårsdagen for våpenhvilen. Fra dag til dag går livet sin vante gang i landsbyen, men ulike interesser og bekymringer preger befolkningen. Hva som helst kan skje…

Bildegalleri

Leave a Reply

© 2018 Ulverytternes venner

Theme by Anders Norén